Sola skinner og inne på industriområdet sitter fem karer i arbeidsklær på en benk. Det tar ikke lang tid fra man ankommer til man får servert morsomme historier og kjappe replikker. Disse fem karene er ikke som alle andre. Ikke bare har de to år uten fravær, men de har alle vært ute en vinternatt før. De vet med andre ord hva motgang og tøffe forhold innebærer.
Arbeidet de utfører består av tunge løft og risikoer. Det krever også nøyaktighet, og man kan se at de har stålkontroll. Bokstavelig talt. Det er ryddig i sakene, alt ligger der det hører hjemme og de forteller om null utslipp. Vannet blir til og med renset slik at det kan brukes på nytt. Med begeistring for arbeidet og humøret på topp kan man se at de er en sammensveiset gjeng. Det til tross for ulikheter, aldersforskjell og ulik fartstid i bedriften. Det siste året har vært travelt. Det generelle sykefraværet har økt på landsbasis, men her har de et enkelt svar på hvorfor deres bedrift ikke har fravær:
– Arbeidet vi utfører er såpass tungt at jeg ikke ønsker at noen andre må gjøre det for meg, forteller Bjørnar med morsom tone.
– Det ville gjort like vondt å gå med en skade hjemme som på jobb, fortsetter driftsleder Per Høyland.
Alle sier seg enige i dette, og man kan være sikker på at de aldri klager. Det er klart de opplever sykdom og har vondt, men det skal mye til for å være hjemme. Arbeidet er som medisinen fremfor en plage. Her er det også mer enn bare jobb. Det er stolthet og felleskap.
– Sist gang vi hadde fravær var når Atle døde, sier Abel.
En lørdag for to år siden falt Atle om på jobb. Han hadde fått hjerteinfarkt og kollegaene måtte raskt i gang med livreddende tiltak. Ambulansen kom, og Atle lå en uke i koma på sykehuset.
– Det var godt vi var på jobb. Det var lørdag og normalt er jeg hjemme alene da, forteller Atle.
– Neste gang gjør vi ikke noe, tøyser resten av gjengen mens de forteller at munn til munn ikke er noe de foretrekker.
Alt gikk heldigvis godt etter den dramatiske hendelsen, og galgenhumor preger hverdagen. Det er kanskje noe av det som gjør arbeidsmiljøet så unikt. De har flere samlingspunkter i løpet av dagen hvor de drikker kaffe ute på benkene eller inne i sofakroken i hallen. De hører på Geirs Groviser på radioen hver fredag, og hvis det noen ganger blir for mye av det gode så kan Per fortelle at:
– Vi gir beskjed dersom noen går for langt.
De legger ikke noe mellom, og snakker åpent og direkte til hverandre. På godt og vondt. Til høsten skal de markere bragden det er å ha to år med null sykefravær.
– Da blir det en liten feiring. Noen av oss skal også hoppe i fallskjerm. I tillegg skal Abels ønske om å ta karusell oppfylles. Vi skal dra i Kongeparken, ler Per mens han ser fornøyd på gjengen sin.
